Gabriel Scott, langt mer enn en sørlandsdikter!




Yüklə 39.36 Kb.
tarix22.04.2016
ölçüsü39.36 Kb.
Gabriel Scott, langt mer enn en sørlandsdikter!

Stein Gauslaa, Scottselskabet, 27. august 2009

Først en takk til Gabriel Scott-selskabet for utfordringen. Den gjør at jeg cirka hvert tiende år må bruke sommerferien og vel så det på å rekapitulere og finlese Gabriel Scott-litteratur, tenke og fundere over mangfoldet i hans rikholdige diktning, mye mer enn jeg ellers har fått anledning til gjennom å ha levd med ham gjennom barndommen – med en far som leste Pider Ro over hele Aust-Agder. Han var også med i komiteen som fikk reist Scott-bysten i Pollen til Scotts 100-års fødselsdag i 1974. Selv om jeg vet mange i komiteen var skuffet over at Scott står i feil hjørne av Pollen, uten utsikt til Maagereiret.

Vi får trøste oss med at byster neppe ser særlig mye bedre enn personer har evne til over femti år etter sin død.

Gabriel Scott er, sammen med Vilhelm Krag, Sørlandets eller Agders fremste dikter. Han huskes særlig for sine naturlyriske, panteistisk inspirerte romaner, herunder først og fremst Kilden, og for sine populære barnebøker. Jeg skal si litt generelt om Scott for dere som eventuelt ikke kjenner ham like godt som medlemmene i Scott-selskabet. De mest bevandrede i Scott – og der må jeg tilstå at jeg nok kommer til kort – får ha litt tålmodighet mens jeg drar ting de kjenner som sin egen bukselomme.

Gabriel Scott Jensens far var jo sjømannsprest i Edinburghs havneby Leith da sønnen ble født. Moren, Caroline Schytte Jensen, er vel kjent for sine barnesanger, for eksempel den om de tre søte småbarn som venter på far. Navnet Gabriel stammer fra erkeengelen som faren satte høyt, Scott var fornavn nummer to og et forsøk på å kalle opp Gabriel etter så vel Skottland som forfatteren Walter Scott. Han, og dere i familien om det er noen her, kunne risikert å ha fått navnet Martin Luther, som faren først overveide, men han tok seg inn i tide. Da Gabriel var 7 år, flyttet som kjent familien hjem til Norge. Faren ble sogneprest i Høvåg, de flyttet inn på prestegården like ved Høvåg kirke og Gabriel stiftet bekjentskap med det sørlandske landskapet som skulle komme til å prege mye av hans forfatterskap.

Foreldrenes interesse for litteratur og musikk preget Gabriel, som imidlertid også var praktisk av natur. Etter en ikke helt vellykket skolegang i Kristiansand, hvor han til dels ble mobbet, men også traff den tre år eldre Vilhelm Krag, gikk han i smedlære ved Kolbjørnsvik mekaniske verksted like over sundet her fra Arendals gamle ærverdige rådhus, og tok eksamen fra Skiensfjordens mekaniske fagskole 1894. En av hans medstudenter her var Olaf Pedersen som etter hjemkomsten startet mekanisk verksted på Biodden i Grimstad, og senere leverte mekanisk utstyr til Knut Hamsun på Nørholm. Scott bevarte så vel sin tekniske interesse som interessen for jakt og friluftsliv livet igjennom, og begge er sentrale elementer i mange av hans bøker.

Gabriel Scott debuterte som forfatter 1894 med diktsamlingen Digte, som hadde klare nyromantiske trekk. Som dikternavn brukte han sine to fornavn. Han bodde delvis i Kristiania hvor han ønsket å leve av sin penn. Han lot seg inspirere av Jonas Lie og Sigbjørn Obstfelder og pleide omgang med sine venner fra Sørlandet, forfatterbrødrene Thomas og Vilhelm Krag. Scott var ambisiøs og produktiv og utgav i 1896 hele tre bøker – diktsamlingen Dag og prosabøkene Vester i Skjærene og Aftenrøde.

To år senere kom Fugl Føniks, en skandaløs, Hamsun-inspirert nøkkelroman knyttet til Grimstad, hvor hans foreldre bodde 1895-1898. I historien om Grimstad Adressetidende gjengir Bjarne Berg et usignert innlegg, hvor en av byens bedrestilte harsellerer over Scott, kamuflert som dikteren Julius Umulius Scitt:

Digteren Julius Umulius Scitt født Hansen åbnede sin dør og trådte ud på gaden. Klædt i sin store digterkappe med det berømte røde militærfôr skred han i dybe tanker gravitetisk nedad gaden uden at se til høire eller venstre. Under kappen så man et par tynde stankelben i meget foldrige stribede benklæder; over kappen og det himmelblå slips hans fortørkede mumiefjæs, der prydedes av en uhyre lorgnetsnor. En svær Rembrandthat fuldstændiggjorde hans stilfulde påklædning. Som han gik der, var der en ting, han levende mindede om: Darwins længe søgte mellemled mellem aber og mennesker”.

Artikkelen smaker sterkt av hevn og demonstrerer hvor hensynsløst og personlig man kunne opptre i den tids avispolemikk. Men bak harselasen skimter man portrettet av en original, engasjert og fantasirik ung dikter, riktignok styrt av ungdommelig overmot. Det gikk flere tiår før Grimstad glemte den forsmedelige boken, og Gabriel Scott selv glemte den visstnok aldri. Da han senere ble den fine og følsomme sørlandsdikter vi alle kjenner, tok han avstand fra Fugl Fønix og karakteriserte boken som en ”ungdomssynd”. Og han kom visstnok aldri til Grimstad igjen!

Scott levde to slags liv på denne tiden, ett på Sørlandet med jakt og fiske og ett i hovedstaden som elegant bohem på kafé. Omkring 1900 utgav han en rekke bøker, bl.a. Hellige tre konger, Jagtjournalen og barneboken Trip – trap – træsko. Men gjennombruddet lot vente på seg. Han giftet seg 1901, og med tanke på markedet skrev han 1904 den lette, humoristiske Tante Pose, hans første kommersielle suksess, som kostet ham mye aktelse i kunstnerkretser.

Ved siden av forfatterskapet syslet Scott med oppfinnelser og patenter vedrørende alt fra skosmøring og rottegift til motoriserte modellfly og vikinginspirerte langbuer og piler. Scotts biograf Truls Erik Dahl har prøvd å gjenopplive langbuetradisjonen i Gabriel Scotts ånd under de siste års Scott-dager i Høvåg.

Hans kunstneriske forløsning anses å ha kommet med romanen Camilla Dyring (1906), som delvis ble skrevet under et opphold i Firenze. Boken tar opp dyptgripende religiøse emner, bl.a. knyttet til det ondes problem og naturens iboende åndelighet. Samme år ble Scotts tredje sønn født i Italia, og året etter reiste familien tilbake til Norge. 1911 ble hans satiriske komedie Babels taarn satt opp på Nationaltheatret, der Vilhelm Krag var teatersjef. Forfatteren harselerte uhemmet over målsaken, og stykket førte til rene opptøyer i teatersalen. Mer om den senere.

1914 døde Scotts første kone Ellen, som han hadde skilt seg fra to år tidligere, og han fikk i en periode eneansvaret for de tre sønnene. Helsen og økonomien var dårlig, og det var verdenskrig i Europa og Scott ble plaget av et dårlig kne. Han var fortvilet over situasjonen og fordypet seg i tenkning og filosofi, særlig Kierkegaard og Spinoza. Ved hjelp av lån fra venner og bekjente, banker og forlag, klarte han å kjøpe eiendommen i Tromøysund som han kalte ”Maagereiret” omtrent samtidig som Knut Hamsun kjøpte Nørholm. Mer om Scott og Hamsun senere.

Scotts virkelige gjennombrudd kom med Jernbyrden (1915). Dette er romanen om Jan Vibe, en sterk og ensom skikkelse som har likhetstrekk med Hamsuns Isak Sellanraa. Hamsun anmeldte da også boken meget positivt i Aftenposten. To år senere kom oppfølgeren Enok Rubens levnedsløp, og Scott befestet sin litterære posisjon. Kilden, eller Brevet om fiskeren Markus fra 1918 ble Scotts mest berømte bok og er av hans biograf Truls Erik Dahl blitt beskrevet som en “spinoza-wergelandsk naturbibel”. Fortellingen om Markus viser forfatteren som religiøs naturmystiker, der han lar fiskeren selv komme til orde med enkle og livsnære tanker. Det gyldne Evangelium (1921), med Vårherre og St. Peter som hovedpersoner, er enda tydeligere i sin religiøse tone. Boken handler om menneskenes ansvar og frie valg, skildret med både humor og alvor. Scotts egen panteistiske livsinnstilling kommer til syne i troen på Vårherres nåde som iboende i alle ting.

Særdeles populære ble bøkene Fant og Josefa om omstreifernes frie liv. Sigurd Hoel skrev i Arbeiderbladet at Scott nå “hadde frigjort sig for den hang til søtladen idyll, som hadde preget flere av hans senere bøker”. Den refsende romanen De vergeløse tar for seg myndighetenes hjerteløse behandling av et lite barn som tas fra sin mor med makt og plasseres i fosterhjem. Jeg kommer tilbake til den. Filmatiseringen av Fant, og senere også av Tante Pose og De vergeløse, nådde et bredt publikum. Også Scotts fine barnebøker, herunder særlig Sølvfaks som reiste ut i den vide verden, har bidratt til hans brede popularitet og trykkes stadig i nye opplag.

Politisk sett var Scott i utgangspunktet tyskvennlig. To rosende artikler i 1930-årene om henholdvis Nasjonal Samling og Hitlers Tyskland ble mye debattert før, under og etter den annen verdenskrig. Han tok imidlertid avstand fra det tyske diktatur før krigen, da sannheten om jødeforfølgelsene gikk opp for ham, og han skrev nasjonalsinnede dikt under krigen.

På sine eldre dager holdt Scott seg mye i ro på “Maagereiret”. Han ble tildelt Statens kunstnerlønn 1951, de siste bøkene ble utgitt etter krigen, to bind av ”En drøm om en drøm” og ”Fergemannen”. Scott døde på sykehuset i Arendal i 1958, 84 år gammel. Bak seg har han en veldig produksjon, fra debuten i 1894 til ”Fergemannen” i 1952 er det faktisk 58 år. Maken til produktiv forfatter skal man lete lenger etter.


Så er spørsmålet: Var ikke Scott i virkeligheten mye mer enn en sørlandsdikter? Det er ingen grunn til å forringe begrepet sørlandsdikter, det er bra det, Krag og Scott var Sørlandets store diktere og bidro til å gi oss identitet og selvtillit. Samtidig skapte de oppmerksomhet om Sørlandet i videre kretser.


La oss likevel se på fem forhold som aktualiserer akkurat det spørsmålet, var Scott noe mer enn sørlandsdikter, faktisk fem helt konkrete forhold knyttet til vår egen tid.
* Først: Litt om barnehjemsbarn
Som nevnt i oversikten, er romanen ”De vergeløse” fra 1938 et sviende oppgjør med samfunnets og øvrighetens tendens til å lukke øynene eller se en annen vei når det gjelder barnehjemsbarna, de barna som mistet foreldrene eller ble fratatt foreldrene og plassert i barnehjem fordi de av ulike grunner ble ansett som uskikket til å ta seg av dem. Scott tilegner boken hva han kaller ”alle medskyldige”, og bringer et innledende dikt, sviende som bitre piskeslag:
To av versene, på samme versemål som Ibsens Terje Vigen, går slik:
Ennogså barnet er skubbet frem

I de voksnes skremmende spor

Og har funnet sitt blodige Betlehem

Under galgens gyngende snor.

Det har tigget sin bøddel med munn og blikk

I angst for fullbyrdelsens ve.

Det har tømt den voksnes beske drikk,

Mens hjertet slo som en trommestikk –

- og vi har latt redselen skje!
Og du min søster og du min bror

Ser togene vandre av sted.

Og vi stiller oss op i de tauses kor

Og lar dem få vandre i fred.

Vi står der i stumme rekker og ser,

Og vi løfter ikke en arm.

Vi gjør som levitten, som Pål og Per,

Vi tier til all denne skjensel som skjer,



Mens vi burde skrike av harm!
Innen 31.12.2009 skal alle barnehjemsbarn som har lidd overlast, har vært utsatt for overgrep eller har manglende skolegang kunne søke om erstatning fra det offentlige. 71 år etter at ”De vergeløse” kom ut, får de altså en oppreisning og erstatning i Scotts ånd. Historien om Albert som havner på Tjugum gård, språklig antagelig plassert i søndre Buskerud, med undertittelen ”Et barns historie”, og alle medskyldige tilegnet, er en knyttneve av en roman. Den vakte voldsom debatt da den kom ut, og er blant de tre bøkene til Scott som fikk en filmversjon og dermednådde ut til et større publikum. Den reduserte ikke nettopp oppmerksomheten. I et etterord i 1946-utgaven forteller Scott om en helt konkret sak fra Hurum, den såkalte analfabetsaken, hvor en 24-årig Oslomann, Ingvar Foss, i 1938 saksøkte Hurum kommune og skolestyre for at han – som var bortsatt på en gård i kommunen – aldri hadde fått noen skolegang. Han vant frem, men fikk en latterlig lav erstatning. Da hadde nettopp aviser som Nationen og Morgenbladet gått i rette med Scott og avfeid at det eksisterte analfabetisme i Norge.
Han siterer også fra brev han har fått fra folk som har lest boken eller sett filmen, og som forteller lignende historier. Jeg spør: Er denne boken skrevet av en tradisjonell sørlandsdikter? På samme måten kunne vi gått gjennom romanene ”Fant” og ”Josefa”, og spurt oss om det er en tradisjonell sørlandsdikter – sørlanderiets idylliserer - som har beskrevet de reisende, båtfantene. Har filmatiseringen av Scotts romaner, den kommersielle suksess filmene fikk, dels idylliseringen, medvirket til at bøkene er oppfattet som mindre av knyttnever enn de faktisk er? Og at de dermed opprettholder inntrykket av Scott som en sørlandsdikter?
Punkt 2. Litt om Snåsamannen
I ”De vergeløse” røper Scott igjen sitt innsyn i og respekt for barnesinnet, noe som medvirket til hans suksess også som barnebokforfatter. Leser vi romanen ”Helgenen” fra 1936, møter vi igjen et barn – denne gang et barn med uvanlige evner, stilt overfor et helgenbilde får han klarsyn, han forutser ting som skal skje, ser ting som er skjult – og det 72 år før Ingar Sletten Kolloen skrev biografien om Jorulf Gjerstad, Snåsamannen. Det er Even vi møter i romanen, som Scott anså som en av sine beste. Det er mystikeren Scott som fører pennen, boken anså han som sin aller beste.
I 1936 dro Scott med sin tredje kone Birgit og deres felles sønn Dag til Dinkelsbühl, hvor Scott skriver ”Helgenen” i sin helhet. Det er muligens den første boken i Norge med en mystiker som hovedperson, en som opplever henrykkelser, slik Scott selv hevdet å ha opplevd fra han var barn til han var i 40-årsalderen. Scott foretrakk begrepet teomisme fremfor ordet mystikk eller mystisisme. I et brev mye senere i livet skriver Scott selv om dette fenomenet:
Teomistens oppløften, opplevelsen, kan overhodet ikke beskrives i ord. Det er det karakteristiske for den, at den ”skuende” har, eller bedre vet, at mens oppløftelsen varer, har han en sans mer enn ellers, og ser for forstår tilværelsen klart til bunns og føler at han i øieblikket råder over en forstand, en intelligens som står så høit over hans jordiske som guddommen over mennesket og som han har et nytt sprog for og nye uttrykk for, så lenge han lever. I dette herlige øieblikk blander seg ingen jordisk målestokk inn, ikke teologi av noen slags – alt er annerledes enn før, uendelig større, høiere, rikere – og når det så er forbi, når spaltene i forhenget lukkes i, sitter han som i et musehull og leter og famler etter ord for å finne et dekkende uttrykk og kan ikke finne ett…
Alf Harbitz anmelder boken i Aftenposten, under tittelen ”En ekte mystiker i en norsk bygd”. Han skriver blant annet:
Ekstasen, gudsopplevelsen i fortellingen får en oppfatte som et dikterisk uttrykk for den tro forfatteren er kommet til. Selv om det er i billedlig form, taler han her klarere og alvorligere enn noen gang før. Og klart er det også hvorfor han stiller en skikkelse som Even op som en from mystiker. Scott har alltid prist det enkle menneske, det ulærde menneske med sin ”enfoldige” visdom og sitt nøisomme sinn i motsetning til de griske og verdslige.
Boken ble en suksess, slik fortellingen om Snåsamannen ble en suksess i 2008. Uten videre sammenligning.

Punkt 3: Litt om Scott og Hamsun
Året 2009 markerer vi 150-årsdagen for Knut Hamsuns fødsel i 1859. Det er en jubileumsmarkering som ikke går helt upåaktet hen. Ikke bare protesterer noen gamle stabukker i Grimstad, som nekter å gå på biblioteket etter at Hamsun-bysten kom på sokkel utenfor veggen og plassen fikk navnet Knut Hamsuns plass. Nei, selv Israels utenriksminister Avigdor Libermann synes det ligner på antisemittisme å markere Hamsun. La oss dvele litt ved Scotts forhold til Hamsun.
Han oppsøkte Hamsun i Kristiansand i 1894, mens Hamsun bodde i Torridalsveien på Lund og fullførte Nordlands-romanen ”Pan”. 20-åringen Scott var interessert i Hamsuns mening om diktene han hadde skrevet. Hamsun mente selv han ikke var noen fagmann på poesi, men kom på bedre tanker og ga faktisk Scott noen råd. Samme året kom debutsamlingen ”Digte” ut, og et langt forfatterskap var i gang.
Så er det, etter en lang rekke utgivelser, for eksempel av ”Tante Pose” og de fleste av barnebøkene, og etter å ha opplevd å bli alenefar til barna og ha slitt med et vondt kne begynte han på mesterverket ”Jernbyrden, historien om Jan Vibe”, som kom ut i 1915. Aschehoug kom på å sende et eksemplar til Knut Hamsun, som kvitterte med denne anmeldelsen på første side i Aftenposten 27. november 1915:
Jeg sitter omsuset av Gabriel Scotts Bok efter Læsningen. Der er stærke Tildragelser, kraftige Mennesker, Historie, Topografi, Sandfærdighet. Digteren er ingen Steder flinkere end Hændelserne, han er merkelig solid og stilferdig. Læseren faar ingen usunde Hikst av ”Spænding”, det er ikke Teater, det er Liv. Det er atpaa Kjøpet Liv med freidig Mot og med Humør, ja med Humor.

Lat mig faa lov til, Hr. Redaktør, at vise til denne Bok for Folket og Hjemmene. Den er saa grundig og ærlig sørlandsk, men norsk; de kostelige Vers som er lagt inn er gammelt gjennemstukket Sølvarbeide. Kunsten i Fortællemaaten er vel nærmest for Fagfolk, men alle vil føle seg vel under dens Paavirkning fordi den er egal og gjennemført.

Gabriel Scott har noget at fare med. Mangen smaating dukker op hos ham og han utnytter den ikke til det yderste og sliter den ikke ut. Han har bedre Raad end vore Folkelivsskildrere. Det er behaglig at læse en Forfatter som ikke for hver liten Bok ha skrapet Bunden i sig.
I tillegg sender Hamsun en personlig hilsen til Scott hvor han betegner ”Jernbyrden” som ”..en storartet bok!” Med hilsen fra Knut Hamsun blir ”Jernbyrden” et plogjern for Scotts senere litterære suksess. I årene som fulgte traff Hamsun og Scott hverandre i blant, blant annet traff de hverandre i durabelige pokerlag. På Nørholm var Scott visstnok bare én gang, Hamsun hvilte middag og ville ikke forstyrres av noen, Scott kom uten forhåndsavtale, Marie Hamsun ba Scott vente litt i hagen. Hun skildrer opptrinnet i ”Regnbuen”:
Jeg hørte Knut var våken og gikk for å melde besøket, han ble rasende. Helt vettskremt løp jeg ut kjøkkendøren, gjemte meg i fjøset og overlot gjesten til sin skjebne. Men Knut traff ikke Scott. Han fôr ut kjøkkendøren, han også. Jeg så fra fjøset at han var uten hatt. Det forekom ellers aldri. Det gjorde et uhyggelig inntrykk på meg og lot meg ane dybden av min forgåelse mot ham.
De fleste mener Scotts Jan Vibe er inspirasjonskilde til Hamsuns Isak Sellanrå, fra romanen ”Markens Grøde” fra 1917 som brakte ham Nobelprisen i 1920. I sin tur mener mange at Isak var ikke så lite inspirasjonskilde til fiskeren Markus i ”Kilden”, som jo kom ut i 1918 – året etter ”Markens Grøde”. Dermed blir de to forfatternes hovedverk knyttet til hverandre på en måte som bør appellere til dem som savner Scotts rette format i norsk litteraturhistorie.
Punkt 4: Litt om regjeringens språkmelding, 2009
Skuespillet ”Babels tårn” fra 1910, som skapte slik oppstandelse, ja rene opptøyer og krevde politibeskyttelse for så vel forfatter som regissør og skuespillere, var et bevisst innlegg i norsk språkdebatt. Norsk språkdebatt anno 2009, slik vi for eksempel har fulgt den gjennom debatten om kulturminister Trond Giskes og regjeringen Stoltenbergs språkmelding i 2009, er nokså blek i forhold til tilstandene under diskusjonen om nynorsk, riksmål og samnorsk anno 1910.
Men altså Gabriel Scotts skuespill ”Babels tårn”. Vilhelm Krag var teatersjef på Nationaltheateret, og det ergret Scott at hans venn var så treg med å få satt opp komedien på teateret. Det skjedde imidlertid vinteren 1911, billettinntektene kom opp i 2800 kroner, programmet inneholdt 93 reklameannonser. Scott hadde sørget for å sende Nils Kjær en kopi av manuset, Kjær var på den tiden landets ledende teaterkritiker. Her kunne språkkunstneren Kjær lese en komedie som forutså en samnorskreform – som vi jo fikk sju år senere under Jørgen Løvland.
Kjente skuespillere som August Oddvar og Harald Stormoen har hovedroller i stykket, sistnevnte – privat en fanatisk riksmålsmann, går til rollen som selveste målstrever-sjefen styresmann Brauskeland. Riksmålets mann, en kamuflert Didrik Arup Seip, dukker opp i skuespillet som professor Sprogstad. Vi møter den poetiske forlegger Hartkorn, som ser en økonomisk fordel ved ett språk, vi møter skulemeister Lars Tuftekall og meisterdiktarane Hoprakarhand og Per Dulsmaal. Og når alt blir for stridt, dukker figuren Torbjørn Digre opp. Vi aner selveste Bjørnson i nasjonens trengselsstunder.
Hylende morsomt blir det når dialogen går slik:
Brauskeland: Men kva heiter nødvendige forandringer?
Overlærer Rør: Det heiter nøidvendiga endringar – nei, nødvenduge eindringi – nei, nudveindegi fyrandrungar – nei, fernudne repareingar – nei, fyrudne…
Brauskeland: Det heitar: naudsynlege bridge, og dei er du treng dum no, skynar eg!

Punkt 5: Revitaliseringen av et norsk åndsliv
Gabriel Scott stimulerte gjennom flere bøker en mer vital norsk debatt om verdier, ideologi og samfunnsproblemer. Han ville ha trivdes her i kveld, liksom han ville ha trivdes på Litteraturhuset i Oslo, hvor det jo også arrangeres slike kvelder som denne. Om ”Kilden” skrev flere anmeldere at Scott var påvirket av fiosofen Baruch Spinoza (1632-1677). Ronald Fangen skrev at ”Kilden” neppe ville vært skrevet om ikke Knut Hamsun året før hadde utgitt ”Markens Grøde”.
Om ”Kilden” skrev Gabriel Scott mange år senere til sin venn Robert Kloster:
..jeg har den dag i dag en forkjærlighet for de oversette (avvisede?), de ringeaktede, de små på jorden – dem som er skjøvet til side, de saktmodige, kunde jeg si. Jeg må ha dem med for å være i overensstemmelse med mig selv, enda jeg godt vet, at det ikke hører til tiden, emn nærmest er noe småtteri, som kverver rundt i en evje.

Med andre ord, jeg mener at man ikke skal gjøre vold på sin natur og følge tidsstrømmen i stedet. Det gjelder å følge strømmen i sig selv, enten den går mot eller med. Mange prøver å legge sitt talent om for å være i overensstemmelse med tidsånden, jeg tror at man først og fremst skal lytte til kildene i sitt eget indre og ikke bry sig om retning og slikt – at man skal skrive som om det aldrig var skrevet noe. Alt som heter ”skole” er mig en gru. Ja, det synes sikkert du også.
På samme måte stimulerte en bok som ”Det gylne evangelium” en norsk åndsdebatt, handlingen begynner som kjent i himmelen der St. Peter blir stadig mer forferdet over hvor ille det står til på jorden. Han foreslår for Gud Fader selv at de tar en tur ned dit for å se hva de kan gjøre med elendigheten. Vandringen til St. Peter og Vårherre blir fornøyelig og full av forviklinger og morsomme utfall og innfall. Til sist konkluderer St. Peter med at medisinen for jordens folk må være kjærligheten – det gyldne evangelium. ”Et gledelig budskap, en god og fornuftig livslære, et ypperlig ord for dagen, et helt moderne folkeeventyr, fullproppet med prøvet visdom og kunnskap, og inneholdende en samlet betraktning av vår mennesketilværelses foreteelser og grunnforhold”, skrev Carl Nærup i sin anmeldelse av boken i Tidens Tegn.
Flere oppfattet boken som blasfemisk. Man skøyer jo ikke ustraffet med guddommen. Sånn skal det være. Og heller ikke i en slik sammenheng er Scott noen utpreget sørlandsdikter.
Så hvorfor likevel sørlandsdikter?
.Jeg nøyer meg med å peke på noen forhold som kan ha betydning, uten at det nødvendigvis ligger noen utstrakt forskning bak:
* Noen så nok på ham som ”farlig”, og ønsket følgelig å vingestekke en dikter som hadde striper av Knut Hamsun og Jens Bjørneboe i seg.
* Han var tyskvennlig og hyllet i et par atikler tidlig på 30-tallet NS, nazismen og Adolf Hitler, selv om ikke minst vennskapet med Max Tau og jødeforfølgelsene fikk ham på bedre tanker, slik at han støttet motstandskampen da krigen kom.
* Han var teknisk, jaktinteressert og våpenglad. Han skjønte seg på kommersielle suksesser, selv om han for det meste fulgte sin egen samvittighet og skrev innenfra. Han så gjennom fingrene med at regissørene skrev om slutten på hans bøker, slik at filmene skulle ende bra. Som Fændrik i ”Fant”, som drukner på slutten. Da fører Tancred Ibsen inn figuren Oscar, så det likevel skal ende bra. Ibsen ga Scott rett i at han hadde manipulert, og tilbød seg å gjøre om slutten. Da grep distributøren inn! Og da blir man sørlandsdikter.
* Han skrev om Pider Ro og Skipper Therkelsen og skapte derigjennom et sørlandsk univers av typer og folkelig uttrykksmåte.
* Han var utrolig produktiv og mangfoldig i sitt forfatterskap. En dikter som skriver poesi, dramatikk, romaner, humorfortellinger og barnebøker faller lett mellom alle stoler, lar seg vanskelig kategorisere. Da blir man lett sørlandsdikter.
La meg avslutningsvis sitere Piet Hein, for verken dikter, forfatter eller for den saks skyld sørlandsdikter er beskyttede titler:
Enhver der kan sette seg ned og slå klatter,

Har rett til at kalle seg selv forfatter,

Men det, der er forskellen mellem forfatterne

Det står på det åbne rum, mellem klatterne.


Det gjør det også i Scotts litteratur. Og det gjør hans livsverk så ruvende.


Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©azrefs.org 2016
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə