Aksiom-kritikk og livssynstekster




Yüklə 31.44 Kb.
tarix24.04.2016
ölçüsü31.44 Kb.


Aksiom-kritikk og livssynstekster


Av Ragnar Skottene
Forholdet mellom tro og viten vil uvilkårlig tre fram som eget tema i religionsundervisningen, men det bør kanskje også integreres direkte i det løpende arbeidet med ulike livssynstekster. Ragnar Skottene gir her et forslag til en metode for dette arbeidet, mens han i den siste artikkelen i dette nummeret gir eksempel på metoden brukt i praksis.
Tro-viten-problematikken aktualiseres i møte med alle slags tekster. Selv innenfor de mest eksakte vitenskaper, matematikk og logikk, bygger det vi vet, i siste instans på noe vi tror. Eller rettere sagt: Viten bygger i første instans på tro. Til grunn for påstander, meninger, kunnskaper, vitenskaper, ligger alltid noen fundamentale setninger, visse første forutsetninger. Det er aksiomer som forfatteren(rne) holder for å være (mer eller mindre) selvinnlysende sanne, og som han (de) derfor gjerne ikke har behov for å problematisere og diskutere.

Dette gjelder særlig religions- og livssynstekster. De er fundamentert på grunnleggende trossetninger bl.a. om Gud (gud, guder), om verden, om mennesket, om fremtiden. Det er setninger som forfatteren anser for uproblematiske og udiskutable. De er også ofte skjult bak begreper og vendinger som er ukjente og uklare for leseren, som står mer eller mindre fjernt fra tekstene. Jo lengre borte han befinner seg, jo større kjennes da behovet for å avsløre og klargjøre deres aksiomsystem og meningssammenheng. Iallfall kjenner engasjerte lærere og elever på dette behovet.

For å fylle dette behovet trenger vi effektive redskaper til å analysere livssynstekster. Vi behøver praktiske metoder for å forklare og forstå aksiomene i (bak, under) tekstene: Hva for et gudsbilde avtegner de? Hvilket menneskesyn avslører de? Hvilken naturoppfatning formidler de? Hvilket fremtidshåp rommer de? osv. Når vi analyserer, kategoriserer og typologiserer svarene på disse spørsmålene, øker vi mulighetene for en saklig riktig forståelse av tekstene.

For dette formålet har John Nome (1908-1980) lansert et nyttig arbeidsredskap.i Han kaller redskapet ”aksiom-kritisk metode”.ii Denne metoden er egentlig ment som et middel til å avklare og påvise de grunnleggende forutsetninger hos vitenskapsmenn innen de ulike forskningsfelter generelt og innen de teologiske fagdisipliner spesielt. Derfor må jeg først gjøre kort rede for metodens opprinnelige egenart og siktemål.iii Dernest vil jeg tydeliggjøre metodens praktiske relevans for religions- og livssynsundervisningen. Så skal jeg forsøke å vise hvordan den kan brukes på konkrete livssynstekster.




Aksiom-kritikk

Forskningens aksiomgrunnlag


I forskningens aksiomgrunnlag skjelner Nome mellom tre momentgrupper.

Den første gruppen kaller han gruppe "A". Den omfatter «det egentlige aksiomgrunnlag». Til denne gruppen hører de enkelte forskningsdisipliners særegne metodeproblematikk, deres spesifikt fagvitenskapelige spørsmålsstillinger, deres vedtatte forsk­ningsprogrammer, deres 'allment sikre' viten, osv.



Gruppe "B" opptar i seg de momenter som til sammen bevirker at forskeren går ut fra eller lar seg bestemme av en viss grunnanskuelse, et totalomfattende helhetssyn. Slike momenter kan være vidt utbrette samtidsaksiomer av filosofisk og allmenn-kulturell art, av vitenskapsteoretisk og erkjennelsesteoretisk art, av religiøs og livssynsmessig art - herunder bestemte metafysisk betingede virkelighetsoppfatninger, menneskesyn, historiesyn, verdensbilder, moralteorier, osv.

Gruppe "C" innbefatter de fagvitenskapelige grunnbegreper og kategorier. Disse spiller den viktige rolle som forskningens egentlige 'verktøy', som forskeren benytter seg av når han skal behandle sine 'gjenstander'.

Mellom de tre momentgruppene er der ingen vanntette skott. De utgjør tvert om en organisk enhet, forskningens aktuelle aksiomgrunnlag.

Dette grunnlaget består av en blanding av evidente (klargjorte) og ikke-evidente aksiomer. De første forekommer helst i gruppe "C", mens de andre gjør seg særlig gjeldende i gruppe "B", men også i gruppe "A".

Ikke-evidente aksiomer


I de respektive forskningsmiljøer blir de ikke-evidente aksiomer ansett som urokkelige for sin tid. De utgjør selvinn­lysende sannheter. De blir ikke gjort til gjenstand for seriøs refleksjon og radikal diskusjon, for kritisk prøvelse og rasjonal begrunnelse. De er hevet over forskerens tvil og kritikk. De er egentlig ubeviselige, men bevitner seg likevel for forskeren med ”en eiendommelig indre styrke”. De har ”en art indre autonomi” og beror på ”et (ofte på irrasjonale premisser) 'valgt' utgangspunkt: en såkalt 'tros'-posisjon”. Ikke desto mindre er de som regel av vesentlig betydning i det de virker forutbestemmende på forskerens grunnholdning og retningsgivende på forskningens prosess.

De ikke-evidente aksiomer er imidlertid ikke uforanderlige og uerstattelige for all fremtid. Under forskningens stadig fremadskridende prosess får aksiomgrunnlaget et kontinuerlig tilfang av nye kunnskapsele­menter, samt tidvis også tilførsel av nye aksiomer. Dette fører til en revidering og revurdering av de vitenskapelige hypoteser og teorier, der noen endres og andre kanskje forkastes helt og erstattes av nye. Samtidig gjøres de gamle aksiomer til gjenstand for kritisk behandling i lys av de nye, slik at de ikke lenger betraktes som selvsagt 'sikre' og utvilsomt 'antagbare'. Noen beholdes med større eller mindre justeringer, mens andre muligens oppløses helt og erstattes av nye. Slik skjer der en langsom glidning og forskyvning i forskningens aksiomgrunnlag.

I denne prosessen forandres likevel ikke alle sider ved aksiomgrunnlaget. Det vil alltid ha visse konstante trekk. Det har nemlig både et skiftende aksiominnhold og en uforanderlig aksiomstruktur.

Typologisk metodeskjema


Den konstante struktur i aksiomgrunnlaget muliggjør en systematisk tilrettelegging av forskningsproduktene i typeskjemaer. En slik tilrettelegging er nødven­dig både for å skaffe oversikt over det ofte forskjelligartede og ellers utilgjengelige materiale, og for å innordne de enkelte forskeres og tenkeres grunnlagsposisjoner og metodesyn i felles typerammer. På den måten avstreifes de mer tilfeldig-konkrete og subjektivt-personale trekk ved deres standpunkter. Og de mer generelle aspekter, de typiske trekk, deres felles beslektede synspunkter, trer frem innenfor de respektive typerammer.

Den typologiske skjematisering blir da både en forutsetning for og et resultatet av den aksiom-kritiske metodepraksis. Idet de forskjellige forskere og tenkere innordnes i sine respektive typerammer, kan deres aksiomsystemer gjøres til gjenstand for analytisk kritikk. Og når deres skjulte, ikke-evidente aksiomer avklares og påvises, blir deres posisjoner innenfor typerammene saklig stadfestet og begrunnet, eventuelt ombyttet og replassert.

Mellom typologiserings-skjematikken og aksiom-kritikken er det altså en organisk sammenheng, der den ene er vekselvis middel og mål for den annen.


Aksiom-kritikkens a-typiske egenart


Nå er det viktig for Nome å slå fast at hans ”kritiske filosofi” ikke lar seg innordne i noen av de tradisjonelle (religions-)filosofiske typevarianter. Den har ikke sin kilde i noe ”metafysisk dyp” og representerer ikke noe ”metafysisk overbygg over vitenskapens tilfeldige utvalg av delkunnskaper”. Den er ingen 'retning' blant andre 'retninger', men hever seg over dem alle på et overhistorisk plan. Derfra tar den sikte på å belyse dem ”under et samlende kritisk aspekt” og med et ”mest mulig allmen-filosofisk siktepunkt”. Oppgaven er ”overveiende analytisk-kritisk”, og tankearbeidet har ”mest mulig nøytral karakter overfor tros- og livssynsspørsmålene”. Det er ”av rent saklig-kritisk art”, og den typologiske skjematisering er ”bestemt av saklige prinsipper og ikke av vilkårlige antagelser og formodninger”.

Den aksiom-kritiske metode er altså selv en ”ikke-produktiv metode”. Den har ikke til oppgave å fremme trosposisjoner av absolutt art. Og den har minst av alt til hensikt å utforme noe spekulativt system. All filosofisk spekulasjon er programmatisk utelukket. Den vil utelukkende bidra til å avklare og påvise forskernes og filosofenes aksiomatiske selvreferanse og på den måten rydde opp i og sanere den vitenskapelige forskningens prinsippdebatt generelt og den teologiske grunnlagsproblematikk spesielt.



Ikke-nøytral metode


Etter mitt skjønn er imidlertid Nomes nøytralitetsidealisme for optimistisk og pretensiøs.iv Denne idealisme avslører nykantianske og nypositivistiske tendenser som neppe er holdbare - vurdert ut fra nyere vitenskapsfilosofi. F.eks. kan her nevnes fremhevelsen av det forstående subjekts 'fordommer' innen nyere hermeneutisk filosofi og betydningen av subjektets avhengighet av aktuelle samfunnsinteresser innen 'kritisk teori'.v

Det er illusorisk å tro at det går an å innta en tilnærmet nøytral tilskuerplass utenfor og over historisk gitte forskningssammenhenger og -resultater. Også aksiom-kritikeren står - og må stå - på et aksiomgrunnlag av lignende art som dem han gjør krav på å analysere og kritisere. Der gjelder det kontinuerlig å reflektere positivt-selvkritisk over hvilket forutsetningsgrunnlag han selv står på, og igjen velger å stå på. Slik inntar han også en nødvendig kampholdning overfor faren for å lukke seg til og fryse seg fast i egne aksiomer - uten mulighet for å kommunisere med annerledes tenkende mennesker, og dermed uten sjanse til å komme videre i dypere sannhetserkjennelse.

En vitenskapsfilosofisk holdbar og fruktbar aksiom-kritikk består i å sammenligne og bedømme andres forutsetninger i lys av sine egne bevisst valgte og åpent tilkjennegitte forutsetninger.

Metodiske synspunkter




Metodiske holdninger


Er en nøytral aksiom-kritikk illusorisk for forskeren, så er den det selvsagt enda mer for læreren. Som pedagoger kan vi ikke unngå å felle dommer og påvirke våre elever.

Det medfører likevel ikke at alternativet til en nøytral aksiom-kritikk nødvendigvis må bli en vervende forkynnelse. At vi åpent legger frem våre forutsetninger behøver ikke innebære at vi personlig bekjenner våre private trosstandpunkter for at elevene skal omvende seg og slutte seg til dem. I så fall trer vi ut av lærerrollen og opp på prekestolen. Poenget med religions- og livssynsundervisningen er ikke personlig tro, men saklig forståelse - både hos læreren og eleven. Men saklig forståelse av ukjente aksiomsystemer oppnår vi naturligvis bare ved hjelp av allerede kjente (tilkjennegitte og klargjorte) aksiomsystemer.

Som lærere kan vi da forsøke å avdekke og vurdere et aksiomsystem suksessivt ut fra ulike ståsteder. F.eks. kan vi aksiom-kritisere et shia-muslimsk menneskesyn - først ut fra et buddhistisk menneskesyn, dernest ut fra et marxistisk menneskesyn, så ut fra et eksistensialistisk menneskesyn, osv. Og et godt stykke på vei vil vi kunne komme ved denne fremgangsmåten. Men dermed må vi ikke innbille oss selv og våre elever at vi er nøytrale. Både vil hver av vurderingene måtte innebære en domfellelse, og vår egen vurdering vil måtte skinne igjennom.

At vi feller dommer over andres aksiomer, er dessuten ikke nødvendigvis det samme som at vi fordømmer dem. Det er forskjell på å fordømme og å bedømme. Å fordømme vitner bare om mangel på toleranse overfor medmenneskers seriøse sannhetssøken og overbevisning. Å bedømme er derimot utslag av respekt både for eget og andres livssyn.

Å bedømme betyr da imidlertid ikke å omtale ulike livssyn som like sanne og gode. Det ville bare være produkt av en (post)modernistisk relativisme, som - ved nærmere ettersyn og fra forskjellige standpunkter - kom til å avsløre flere kritiserbare aksiomer, først og fremst dette: Alle livssyn er like sanne og gode. Å bedømme innebærer heller ikke å måle forskjellige livssyn opp mot en populasjons gjennomsnittsoppfatning av sant og falsk, rett og galt. Det ville bare være uttrykk for en pragmatisk absoluttisme, som tilkjente besteborgerlighetens statistikk-dogmatikk og -etikk en (skjult) normativ status.

Å bedømme andres aksiomer betyr positivt å fremstille disse i lys av egne aksiomer - uten å karikere de andres og uten å forherlige sine egne.

Dette forutsetter både en nøktern selvkritikk overfor egne aksiomer og en empatisk grunnholdning overfor andres. En sunn aksiom-kritisk metodepraksis impliserer nærkontakt med og innlevelse i andres livssyn som kanskje er vidt forskjellige fra vårt eget. Vi bestreber oss på å trenge inn i andres aksiomsystem - ikke for å omfavnes av det eller omvendes til det, men for å avdekke og forstå det.

Metodiske skritt


Med det siste avsnittet har jeg allerede antydet det første skrittet: ”tre ut av” eget livssyn og ”trenge inn i” andres. Når begge deler skrives i gåseøyne, er det naturligvis fordi målet er verken å forlate sitt eget eller å omfavne andres. Som sagt kan vi ikke unngå å bære med oss vårt eget - verken når vi aksiom-kritiserer et annet livssyn ut fra vårt eget, eller når vi prøver å gjøre det med utgangspunkt i et tredje, et fjerde osv. Men med eget aksiomsystem er utfordringen å lære andres å kjenne, skaffe nøyaktige og realistiske kunnskaper om det - for å forstå det mest mulig og best mulig. Det gjelder så å si å komme på ”innsiden” av livssynet, ned i dybden av tekstene, slik at nerven (kjernen, fundamentet) og dermed aksiomene avsløres.

Skal dette lykkes, må jeg for det andre skape oversikt over aksiomene - både aksiomene innad i systemet og i forhold til andre aksiomsystemer. Det er det som skjer når vi komparerer, grupperer, kategoriserer, typologiserer. Vi sammenligner f.eks. gudsoppfatningen i Bahai med gudsforestillingen i klassisk hinduisme eller med Bibelens gudsbilde, og kartlegger eventuelle likheter og forskjeller, beslektede trekk og fremmedartede sider. Det er da viktig at typeskjemaene verken er for grovmaskede eller for finmaskede. Skjemaene kan bli så grove (store, generelle) at de ikke fanger opp det egenartede, det spesielle, det kanskje nyskapende, i aksiomsystemet. Eller de kan bli så fine (små, spesielle) at vi ikke ser forbindelseslinjer og likhetstrekk i forhold til andre systemer. Her gjelder en gylden middelvei som vanskelig kan beskrives mer eksakt.

Ved denne typologiseringsskjematikk tar vi samtidig det tredje skrittet: den egentlige aksiom-kritikk. Kritikk skjer da i ordets bokstavelige dobbeltbetydning: skjelne og dømme. Vi skjelner det karakteristiske aksiominnhold i tekstene i lys av andre aksiomsystem. Og vi (be)dømmer innholdet ut fra ulike standpunkter og egne vurderinger.

Altså går vi ikke tre skritt i atskilte etapper. Snarere dreier aksiom-kritikk seg om ledd i én sammenhengende tolkningssirkel, faser i en ubrutt hermeneutisk spiral.



Metodiske begrensninger


Etter å ha påpekt aksiom-kritikkens metodiske muligheter, må vi også føye til noen begrensninger. De kommer til syne på de måter og i den utstrekning den viser seg ikke å passe på/strekke til som redskap til å analysere livssynstekster.

For det første er det viktig å være oppmerksom på tekstenes litterære egenart. De er nettopp livssynstekster og ikke forskningsprodukter i vitenskapelig forstand. Det tilsier at bare enkelte deler av den aksiom-kritiske metode kan komme til anvendelse, ikke hele metoden. Særlig aktuelle blir naturligvis aksiomer som sorterer inn under Gruppe "B". Men det blir også aktuelt å påvise aksiomer som hører inn under Gruppe "C", mens aksiomer i Gruppe "A" selvsagt faller utenfor interessefeltet. Dessuten kan livssynstekster rimeligvis ikke avkreves samme presisjonsnivå og intensjonsdybde som f.eks. matematiske og naturvitenskapelige tekster. De har heller ofte en forkynnende og vervende tendens som mer eller mindre kan skjule det saklige innholdet og dermed vanskeliggjøre og begrense en nøktern aksiom-kritisk analyse.

For det andre er det betimelig å minne om tekstenes miljømessige kontekst. De er sprunget ut av et (mer eller mindre registrerbart og definerbart) livssynsmiljø - med visse (eldre eller nyere) dogmatiske tradisjoner, etiske livsmønstre, sosiale konvensjoner, gudstjenestelige ritualer, individuelle fromhetsytringer, personlige opplevelsesmønstre osv. Og de er ment å skulle fungere i dette miljø - f.eks. i en menighet, en organisasjon, en bevegelse, et forbund. Når så tekstene analyseres og kritiseres i religions- og livssynsundervisningen på en offentlig skole i et pluralistisk samfunn, rives de uvegerlig ut av sin opprinnelige kontekst og plasseres inn i et fremmed miljø. Selvfølgelig medfører den nye kontekstualisering farer for misforståelser og misbruk. I en slik kontekst kan den aksiom-kritiske metode følgelig bare gi begrenset forståelse.

For det tredje - og det henger nært sammen med det første og andre - er det vesentlig å være klar over tekstenes trosmessige forutsetning. Etter sin primære intensjon er livssynstekster gjenstand for intern tro og bekjennelse, ikke for ekstern analyse og kritikk. På innsiden av et aksiomsystem, til kjernen av et livssyn, kommer vi vel først for alvor når vi våger å satse på det i tro og bekjennelse. Tro kan nok gjøre blind, forvrengt, forstokket, fanatisk. Men tro kan også åpne øynene for sammenhenger vi ikke har sett før, gi forståelse for sannheter vi ikke tidligere har skjønt dybden i. Mellom saklig forståelse og personlig tilslutning kan det være en forbindelse som en nøktern aksiom-kritikk pr. def. ikke kan knytte. Også det begrenser dens metodiske muligheter.


Artikkelen stod opprinnelig i Religion og livssyn 3/91.


Noter


i.Dr.philos. & theol. John Nome var professor i systematisk teologi (religionsfilosofi og etikk) ved MF 1951-1972.

ii.Se bl.a. J. Nome: Kritisk forskerholdning i etikk og religionsfilosofi, Oslo-Bergen-Tromsø 1970, s.77-102.

iii.Dette avsnittet er et noe forenklet utdrag av min artikkel "Aksiom-kritisk metode", Kritisk søkelys på John Nomes "kritiske filosofi", i: Norsk Teologisk Tidsskrift 90, 1989, s.1-18, her s.3-5.

iv.Jf. min systematiske kritikk i anf.art., s.6-13.

v.Jf. f.eks. H.-G.Gadamer: Wahrheit und Metode, Grundzüge einer philosophischer Hermeneutik, Tübingen 1975, særlig s.250-290, 324-360; M.Horkheimer, H.Marcuse, T.W.Adorno, J.Habermas: Kritisk teori, En antologi over Frankfurter-skolens filosofi og sosiologi, Oslo 1970.


Verilənlər bazası müəlliflik hüququ ilə müdafiə olunur ©azrefs.org 2016
rəhbərliyinə müraciət

    Ana səhifə